Fra Musik-Konservatoriet i Oslo til Granbråten i Kråkstad
Granbråten, en eiendom som tidligere var husmannsplass under Midsem gård i Kråkstad, var i mange år et kjært sommersted for eier og leder av Musik-Konservatoriet i Oslo- Trygve Lindeman, fra 1937 og til langt utpå 1970-tallet. Trygve Lindemans far, Peter Lindeman startet på slutten av 1800 tallet Musik-Konservatoriet i Oslo. I 1927 kjøpte han husmannsplassen Steinum (Jørgenrudbråten) i Kråkstad til sønnen Trygve og hans kone Marie Loise. På Steinum bygde Trygve Lindeman så i 1929 en sommerbolig, et gjestehus og en garasje. Etter noen år kjøpte de to så eiendommen Gravbråten, som lå et kvarters gange unna. Denne omdøpte de til Granbråten. Beliggenheten var idyllisk i den vestvendte skråningen. Bildet viser Granbråten.

Musikerslekten Lindeman
Trygve Lindeman kom fra en av Norges mest betydningsfulle musikkfamilier – Lindeman-slekten. Det startet med Ole Andreas Lindeman (1769 – 1857) som etter å ha studert i København, kom til Trondheim som musikklærer og organist. Sønnen, Ludvig Mathias Lindeman ble også organist og musikkpedagog. I tillegg var han folkemusikksamler og komponist. Han hadde sterk forankring i europeisk kirkemusikk og musikkteori, noe som ikke var til hinder for en stor interesse for norsk folkemusikk. Sønnen, Peter B. Lindeman fulgte i faren- og farfarens spor som organist og musikkpedagog. I 1883 startet han, sammen med sin far, Organistskolen i Christiania som etter hvert ble til Musik-Konservatoriet. I 1930 overtok fjerde generasjon Lindemann, ledelsen av konservatoriet. Trygve Lindemann var cellist, musikkteoretiker- og pedagog. Han utga lærebøker i musikklære, hørelære og kordirigering. Dette arbeidet er gjennom fire generasjoner blitt til det som kalles Lindeman-tradisjonen i norsk musikk. Begrepet omfatter komposisjon, utøvelse, musikkteori og musikkpedagogisk virksomhet. I bunnen ligger en tro på at alle mennesker har musikalske evner. Disse må gis utfordringer og muligheter til å utvikle seg.

Fra privat til statlig ansvar
For å bedre den høyere utdannelsen av musikere i Norge, la Trygve Lindeman ned et betydelig arbeide i 1960-årene, for å få staten til å overta ansvaret for denne utdannelsen. I Sverige, Danmark og flere andre europeiske land hadde man allerede en slik ordning.

Da Trygve Lindeman (se bildet) i slutten av 1960-årene ønsket å trekke seg tilbake, sto det ingen klar til å overta konservatoriet og virksomheten. Ekteskapet var barnløst og sammen med sin kone valgte han da å opprette en stiftelse med ansvar for å drive skolen videre. Lindemans legat ble navnet og den fikk i gave stiftelsens kapital, Musikkonservatoriet i Oslo, bygningen i Nordal Brunsgate, instrumenter og notesamling.

Videregående fagskole og profesjonell yrkesutdannelse
Både staten og Oslo kommune var involvert i opprettelsen av stiftelsen, og i dokumentene sto det at de i løpet av få år skulle overta ansvaret av både den høyere og den gymnasiale musikkutdannelsen. Fra 1969 og i fire år fremover drev legatet Musikkonservatoriet under Anfinn Øiens ledelse. Utdannelsen fikk en mer profesjonell innretning med en konservatorieavdeling med yrkesutdannelse på et høyere nivå, og en fagskoleavdeling for ungdom i gymnasiealder. Arbeidet med å få staten til å overta ansvaret for den høyere musikkutdannelsen, og kommunen/fylket for den videregående skolen, ble gjort på mange fronter.

Nye oppgaver
Da Stortinget i 1972 gjorde vedtak om å opprette en norsk musikkhøgskole og det samtidig ble opprettet en musikkfagskole på Foss videregående skole i Oslo, hadde ikke lenger Lindemans Legat ansvaret for å drive musikkutdanning.

Legatet kunne nå, etter en del forandringer i statuttene, påta seg andre oppgaver i norsk musikkliv. Den sterke tradisjonen som var bygget rundt familien Lindeman i løpet av et århundre kunne videreføres gjennom legatets midler.

Lindemanprisen - Norges største musikkpris
Lindemanprisen har vært en viktig inspirasjon for norske komponister, utøvere og musikkpedagoger siden 1978. Prisen skal bidra til å fremme norsk musikkliv ved å fremheve særlig fremtredende musikeres innsats. Den er Norges største musikkpris og er på 150.000 kroner. I 2007 ble den tildelt fiolinistene og pedagogene, Stephan Barrat Due og Soon-Mi Chung for deres musikkpedagogiske innsats gjennom Barrat Dues musikkinstitutt siden 1985.
 
Somrene på Granbråten og Sandaker
Trygve Lindemans tilknytning til Kråkstad var langvarig, nesten 50 år. Han og Marie Loise (Mise) bodde der stort sett hver eneste sommer. Sesongpremieren var vanligvis i påsken. Før de kjørte inn til Granbråten var det alltid en stopp hos familien Øyen på Sandaker for å melde ankomsten. Sankthansaften var sommerens høydepunkt med oppskyting av raketter og et behørig sankthansbål. På eiendommen ble også bygdas antakelig første og eneste badmintonbane med korrekte mål etablert. Det fantes også muligheter til å kjøle seg ned på de varmeste sommerdagene. Trygve hadde en ile med kaldt og godt vann på eiendommen. Denne hadde han tilrettelagt for bading, og på varme sommerdager kunne hylene høres helt bort til Sandaker når han steg ned i det våte og kalde element. Kåre Gustav Øyen som vokste opp på Sandaker, husker at det var en skrekkinngytende opplevelse å overvære seansen. Trygve Lindeman var en røslig mann som aldri var i solen uten klær. Uten badebukse og med farge som et nybleket laken, var han derfor en severdighet når han steg ned i ila.

Bildet er tatt utenfor presteboligen i Ski og viser fra venstre kallskapellan Sverre Hansen-Bauer, direktør ved Musikkkonservatoriet Trygve Lindemann, barberer Pettersen fra Ås og lærer og kirkesanger Nic. Nordby. I sommerferiene spilte denne kvartetten i familieselskap, men opptrådte så vidt vites ikke ofentlig.

Gårdbruker, tidligere ordfører og banksjef C. A. Retvedt, kjøpte Sandaker i begynnelsen av 1930-tallet, til sin nygifte datter Aslaug og ektemannen Haakon F. F. Øyen. I begynnelsen av krigen flyttet Øyen-familien til gården Bakker, som også var i familiens eie. De flyttet tilbake til Sandaker i 1946, og bodde der fram til 1956. Nabo- og vennskapet med Trygve og Marie Loise ”Mise” Lindeman ble nært. Øyen-familiens 4 barn hadde stor glede av ”onkel Trygve”, som var et oppkomme av alle slags påfunn, men når han øvet på celloen var det tryggest å gå stille i dørene. ”Tante Mise” var også en kunstnersjel som tegnet, malte og spilte piano. Pianoet og celloen lød ofte utover skogen rundt Granbråten. Mise viste også sine talenter ved hver påske å male noen fantastiske påskeegg, til stor glede for både store og små.

Fortsatt liv på Steinum og Granbråten, men på Sandaker er bare kulturlandskapet tilbake
Granbråten er fortsatt bebodd og husene er utbedret og fornyet, og veien som tidligere var en skogsvei/sti, er utvidet og forbedret.
Sandaker ble, etter at Øyen-familien flyttet til Løvåsveien i Ski i 1956, brukt som familiens feriested, så om somrene var det fortsatt livlig i Opsandskogen. Bildet viser Steinum. Sandaker ligger usedvanlig idyllisk til, øst for gården Midsem Søndre. I den frodige hagen kunne sommeren nytes i fulle drag, og med godt og underholdende naboskap med Trygve og Mise Lindeman ble det fortsatt mange minneverdige sommeruker. Huset på Sandaker er nå borte, men rester av grunnmur, trær og vekster fra den opprinnelige hagen er intakte. I statusrapporten for natur og miljø i Ski, fra 2006, beskrives Sandaker i dag som et bevaringsverdig kulturlandskap/hagemark med en for kommunens vedkommende, sjelden treslagsblanding. På den ca. 6 mål store tomten finnes eik, lønn, ask, bjørk, gran og mange slags hage og kulturplanter. Ved en eventuell boligutbygging i området anbefales det i rapporten å bevare eiendommen slik at den blir til glede for innbyggerne.